Featurefoto: Ulm om sommeren
Der var jeg igjen på sykehuset for ettervern, og køen ble nok en gang lengre enn kortere.
Siden en soldat er kjent for å vente halve livet forgjeves, har nok hver av oss utviklet vår egen metode for hvordan vi best kan bruke denne tiden.
Det var mitt å øve på poesi og å registrere resultatene i et lite hefte, men å holde alt for meg selv og skjult.
Av en eller annen grunn måtte jeg tross alt overnatte, og slik ble det til at en avdelingslege fikk vite om dette heftet og så på det siste diktet mitt.
Hans eneste spørsmål etter det var hvordan jeg kom inn i poesi i utgangspunktet, og jeg forklarte ham at dette var min måte å bygge bro over lange ventetider.
Denne legen må ha vært en kunstelsker, men han likte i det minste poesi, for fra den dagen av måtte jeg aldri vente så lenge på sykehuset for å bare trekke frem en blyant.
Og slik ble det til at dette også ble mitt siste dikt, som jeg derfor holdt i et spesielt minne.
Hvem er jeg
En sky på himmelen
En solstråle
En tanke på flukt
Uansett hva jeg er
En skygge av en mann
En del av et stykke
Et minne i sorg
Når jeg kan
Vær helt en mann
Vær der om nødvendig
Vær til tiden er beseiret
"Den eneste måten å overleve et slikt sinnssykt system er å være sinnssyk selv."
Joseph Heller, Catch-22 (1961)
