Utvalgt foto: Konsert | © Bilde av Pexels på Pixabay
Jeg kunne høre denne sangen «Hey You» for første gang på en tennisbane våren 1980, fordi en medspiller hadde trolig vært den første som fikk albumet «The Wall» (1979) direkte fra London og spilte nå på hele tennisbanen.
Senere kjøpte jeg også «The Wall» slik at jeg ikke bare kunne nyte musikken bedre, men også forstå teksten litt bedre. Da den tilsvarende filmen kom på kinoene våre i slutten av 1982, var det gitt for mange å se den med en gang.
Og denne Pink Floyd-låten spilles fortsatt opp og ned i dag, i likhet med andre sanger fra dette dobbeltalbumet. Men etter 45 år er det tvilsomt om det er andre lyttere som meg som vil høre på denne plata i sin helhet og så igjen.
"Hei du, ikke fortell meg at det ikke er noe håp i det hele tatt
Roger Waters, Hey You (1979)
"Sammen står vi, splittet faller vi"
Men som allerede skrevet her i bloggen, for meg er det mye bedre plater av Pink Floyd, som jeg fortsetter å lytte til i sin helhet og enda oftere opp og ned.
