Post bilde: Seashells | © Bettina Kümmerle
Akkurat nå er favorittstranden min spesielt god til å gå seg vill i tanker, fordi været her er uvanlig for denne tiden av året og den ellers lite besøkte stranden er enda tommere. For ikke å nevne myriadene av seilfisk som skyllet opp på strendene i Sør-California i år og har kommet til ro sammen med de utallige muslinger og krabber.
Egentlig er strender enorme kirkegårder, og det er sannsynligvis derfor de på magisk vis tiltrekker oss mennesker. Alle som noen gang har ruslet gjennom en kirkegård med meg, vet at du virkelig kjenner en by først når du har gått gjennom minst en av dens kirkegårder.
Spesielt en strand trekker alles oppmerksomhet på en veldig hyggelig måte at ens eget liv er begrenset og døden er det virkelige målet for ethvert levende vesen. Og vi mennesker vet alle dette veldig godt.
Noen av oss tror at vi kan utsette det målet ved å stole på livet etter døden – det er tvilsomt om mange har en riktig forståelse av evigheten.
Og derfor tror kanskje noen av oss, sannsynligvis nettopp når de ikke kan tro på et senere evig liv, at vi også kan unnslippe deres skjebne gjennom mer og mer.
Dette mysteriet om «mer av alt» er nok det som driver oss alle. De færreste av oss klarer å gå av dette hamsterhjulet. I vår egen endelighet prøver vi fortsatt desperat å oppnå eller få mer og må faktisk være ganske glade for at noen andre endelig frigjør oss fra det.
Og de av oss som ønsker å unnslippe dette hamsterhjulet hopper rett på det neste, for mindre er alltid mer - bare mer av lite; hver matematiker ser frem til å forklare deg dette i detalj.
Du kan godt spørre deg selv, hvorfor ønsker vi alle mer og mer? Hvorfor vi ikke klarer å være fornøyd med det vi har. Jo mer er sannsynligvis et uttrykk for endring og livet i seg selv er endring. Så det ville mer og mer bli et ja til livet.
Ved å gjøre det kan vi vurdere om det er et annet uttrykk for endring eller til og med ens eget liv i stedet for mer eller mindre.
Jeg er overbevist om at man absolutt bør vurdere hensynene til f.eks. B. — fordi nylig her i bloggemnet — Emily Dickinson eller Henry David Thoreau kunne følge, som uttrykte veldig enkelt at man skulle finne her og nå nettopp der ens eget liv har vasket en opp.
Hver av oss når målet vårt i livet raskere enn de fleste ønsker. Og så alle forsøk på å forlenge ens eget liv gjennom triksene ovenfor er bortkastet tid. Hvis du ikke finner mening her og nå, vil du ikke finne den senere eller noe annet sted. Og hvis du ikke vet hva du skal gjøre med livet ditt hjemme, finner du heller ikke en løsning på ditt eget problem i det fjerne.
Det fine med uendelighet er at du ikke bare kan lete etter det i det fjerne, men du kan finne det selv i et enkelt sandkorn, selvfølgelig forutsatt at du leter etter det.
Og det fine med kirkegårder er at de minner deg om dem og samtidig kan du lære mye av dem. Spesielt siden vi mennesker sannsynligvis er den eneste kjente livsformen som er i stand til å lære av døde eksemplarer av vårt eget slag.
Og så vandrer tankene mine til læring og jeg spør meg selv om det egentlig er så godt å lære av sine egne «medreisende» eller om det er bedre å lytte til og lære av de som allerede har reisen bak seg?
Spesielt når reisen deres var en generelt anerkjent vellykket en. Sånn sett kan biblioteker godt tenkes som strender for våre tanker, det er bare å plukke dem opp og samle dem.
"I ethvert vær, når som helst på dagen eller natten, har jeg vært ivrig etter å forbedre tiden, og hakk det på pinnen min også; å stå på møtet mellom to evigheter, fortiden og fremtiden, som nettopp er det nåværende øyeblikket; å gå på den streken."
Henry David Thoreau, Walden (2020 [1854]: 14)
