Post bilde: gammelt kart over Europa | © Mabel Amber på Pixabay
Aldri mer krig!
Det hele begynte da våpnene i 1945, etter godt 31 år med drap og drap, endelig ble stille i Europa. Nesten hele verden lå i ruiner og krigene ble flyttet til regioner i verden som var lenger unna oss og mindre interessante for den vestlige verden.
Aldri mer krig! var konklusjonen som var gyldig i det minste i 1945 i Europa for det store flertallet av befolkningen; det samlende båndet mellom mennesker av alle folkeslag av europeisk natur. Utover alt annet var det imidlertid fortsatt flere meninger og tro enn klartenkende mennesker.
Heldigvis for oss var de viktigste beslutningstakerne i våre folk på den tiden enige om at det bare fantes én verden og at den måtte gjenoppbygges på en demokratisk legitimert måte og i en fjern fremtid også forenes i en «verdensunion». Men selv den første FN-forsamlingen viste at det ikke en gang var enighet om hva "demokrati" eller "én verden" egentlig var.
Og også i Europa falt ikke demokratene bare ut av himmelen i 1945. Det var fortsatt de samme menneskene som før som nå måtte overtales om fordelene ved demokrati. Det ble raskt klart for alle involverte at «Aldri mer krig!» verken kunne støtte et demokrati eller forhindre en fremtidig krig.
Europa forent i mangfold
Løsningen for å forhindre fremtidige kriger i Europa ble imidlertid raskt funnet: Europeisk forening med felles europeiske væpnede styrker. Siden nasjonalistene så vel som tilhengerne av et rent «økonomisk fellesskap» raskt innså at forbundsstaten Europa var den uunngåelige konsekvensen, ble dette løftet trukket tilbake allerede i 1950. Frem til i dag må fredselskende europeere leve med påstanden om at demokratier ikke fører kriger seg imellom. Og kravet om en «europeisk hær» gjentatte ganger hørt fra politikere kan bare tolkes som en indikasjon på uvitenhet eller en forestående valgkamp, med mindre det går hånd i hånd med kravet om en føderal stat i Europa.
Felles interesser
Men hvordan var de europeiske visjonærene i stand til å gjøre demokratiet velsmakende for oss europeere den gang?
Det har aldri vært mulig å vinne flertall i Europa med begrepene «frihet» og det tilhørende «personlige ansvar». Det er derfor "løftet om velstand for alle" ble født. Og fremfor alt på grunn av oss tyskere, lovet folk også "sikkerhet" - det tyske afrodisiakum.
Med løftet om velstand og sikkerhet klarte de ansvarlige på den tiden å få oss europeere til å begeistre demokratiet og for øvrig også få oss entusiastiske for europeisk forening, spesielt siden det ga oss enda mer sikkerhet, enda mer velstand og andre bekvemmeligheter som f.eks. som frihet til å reise og forbruksvarer fra hele verden lovet.
På lang sikt trodde man at gjennom utdanning og kultur ville vi europeere ikke bare utvikle oss til bedre mennesker, men også til gode demokrater og på sikt til overbeviste europeere. Derfor var utdanning og kultur også av stor betydning i politikken i de første årene av Europa.
utfordringer
Imidlertid hadde manifestasjonen av demokrati og opprettelsen av et felles Europa flere ulemper. Fordi "sikkerhet" aldri har eksistert og vil ikke eksistere i fremtiden heller (George Orwells "1984" en gang ekskludert). I tillegg motiverer dette innbyggerne til å innta en slags "fullstendig mentalitet" som ikke er gunstig for noe demokrati eller folk.
I det lange løp, og fremfor alt i demokratier – de «åpne samfunnene» – vil dette løftet alltid måtte skuffe, og som et resultat arbeide mot systemmodellene som bedre kan møte kravet om «sikkerhet» gjennom kontroll, binding og undertrykkelse. . og
«Velstand for alle» er et løfte som kan oppfylles, spesielt i demokratier, men som hele tiden må tilpasses de faktiske omstendighetene og derfor vil det alltid måtte finnes en ny sosial konsensus. Uten denne konsensus kan ikke dette løftet oppfylles, selv med den beste vilje i verden, og vil uunngåelig få ethvert demokrati til å vakle.
Det er viktig å alltid sørge for at ingen innbygger faller i fattigdom uten egen skyld, selv om dette gjentatte ganger representerer en utfordring for samfunnet som helhet og i verste fall også kan føre til stor omfordeling av rikdom for å spare. hele systemet.
Men demokratiets essensielle fangst er og forblir borgeren selv.Deltakelse av så mange borgere som mulig er avgjørende; uten dem er ethvert demokrati meningsløst, og dette fører til slutt til dets egen oppløsning.
Tar dette i betraktning, har de aller fleste europeiske demokratier valgt den representative modellen fra starten. Dette avlastet den enkelte borger, hovedansvaret for utvelgelsen av passende folkerepresentanter ble i økende grad delegert til partier og den sisyfiske oppgaven med stadig mer komplekse oppgaver ble overført til de folkevalgte.
Men det var også og logisk klart fra begynnelsen at innbyggerne ble og måtte nektes direkte demokratimodellers mangfoldige og til dels svært sjarmerende muligheter.
Med tanke på størrelsen på dagens demokratier, de ekstremt komplekse spørsmålene og også i lys av nyere erfaringer med folkeavstemninger og folkeavstemninger, må man ganske enkelt erkjenne at den stadig mer populære blandingen av demokratimodeller ikke er hensiktsmessig, og spesielt i de siste tilfelle av Storbritannia, har ødeleggende effekter for alle involverte kan ha.
Men selv et representativt demokrati krever et minimumsnivå av engasjement og ansvar fra hver enkelt innbygger.Demokrati kan ikke bare «outsources» – ethvert fungerende demokrati trives med innbyggernes medvirkning.
Det er riktig at utvelgelsen av egnede kandidater kan overlates til de politiske partiene; men da bør man ikke bli overrasket om man ikke finner en "passende" folkerepresentant for seg selv.
Man kan også overlate til de politiske partiene å velge dagens politiske saker, problemene som skal løses og målene som skal settes; men selv da bør man ikke bli overrasket om man ikke finner seg selv i politikken.
Og fremfor alt: politikk kommer ikke billig! Skal du ha god politikk, må du enten gjøre det selv eller velge de best mulige politikerne. Og du får ikke dette gratis. Så lenge en annenrangs fotballspiller eller banksjef tjener mer enn en minister eller regjeringssjef, bør man slett ikke bli overrasket over måten politikk fungerer på i disse dager og resultatene de får.
Første suksesser
Fred, frihet og utsiktene til velstand for alle viste allerede på begynnelsen av 1950-tallet tegn til suksess. Vi europeere var enige; visjonen om et felles og demokratisk Europa inspirerte alle.
Utvidelsen av markedet, tilrettelegging for bevegelse av mennesker og varer, avskaffelse av tollavgifter og standardisering av standarder var vellykket i alle berørte europeiske land helt fra starten. Løftet om velstand ble i økende grad oppfylt og Europa ble mer og mer attraktivt for andre land.
Det økonomiske oppsvinget begynte og fortsatte, ettersom flere og flere nasjoner sluttet seg til de opprinnelige seks og dermed fremmet økonomisk utvikling og effektivitet ytterligere. Det er ubestridt at Forbundsrepublikken Tyskland tjente mest og som et resultat ble vi tyskere også erklærte europeere.
Andre, derimot, som drar mindre nytte av denne utviklingen, er fortsatt noe mer skeptiske til Europa som suksessmodell og er også mer tilbøyelige til å foretrekke andre politiske modeller.
Det er imidlertid også ubestridt at denne økonomiske oppgangen og det tilhørende løfte om velstand avslørte sine egne grenser helt fra starten og gjorde det klart at utvidelsen av det økonomiske området er begrenset, at våre egne ressurser er knappe og at befolkningsstruktur og størrelsen utvikler seg negativt. Av denne grunn kan innsatsen for å få til frihandelsavtaler også ses på som forsøk på å utnytte det tilgjengelige økonomiske rommet så optimalt som mulig.
Dette forsterkes av det faktum at Europas utnyttelse av andre kontinenter og befolkninger ikke bare blir mindre og mindre mulig, men at det også kan forventes høye følgekostnader i fremtiden – dagens flyktningebevegelser til Europa kan absolutt betraktes som slike følgekostnader.
Europeisk fødselsdefekt
Derfor ville en ytterligere utdyping av de europeiske relasjonene fra første stund, slik de europeiske visjonærene opprinnelig hadde sett for seg, vært nødvendig for å sikre økonomisk utvikling bedre og mer langsiktig på et tidlig stadium gjennom effektivitetsgevinster, koordinerte prosedyrer og innovasjoner, og å gjøre Europa til en pioner innen bærekraftig økonomisk aktivitet.
Her, som med forsøket på gjensidiggjøring av de væpnede styrkene, ble det imidlertid klart at interessene, rettsoppfatningene og politiske modellene til deltakerstatene - til tross for alle suksessene som er oppnådd så langt - fortsatt er for forskjellige i dag, og dessuten er det fortsatt liten vilje hos de fleste involverte til å utvide EU til en føderal stat.
Og med alle forsøkene fra de europeiske institusjonene og de enkelte medlemslandene på å fremme EU sakte, men sikkert og i små skritt, er de årsaksmessige og grunnleggende forskjellene mellom alle involverte fortsatt verken åpent diskutert eller forsøkt harmonisert – dette er Europas virkelige fødselsdefekt!
Derfor er det fortsatt ikke mulig å lage en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, enn si utkast til en.
Det er derfor det ikke kan være noen enhetlig økonomisk og finanspolitikk og absolutt ingen enhetlig innenriks og juridisk politikk. En pan-europeisk bevissthet ser ut til å ha utviklet seg på området overføringsbetalinger og subsidier alene.
Fransk-tysk spørsmål
Våre europeiske visjonærer var sannsynligvis fullt klar over denne fødselsdefekten fra starten. Det er slik du må Winston Churchill forstått på denne måten, når han først hadde bedt om fransk-tysk samarbeid, og ignorerte Storbritannia. Frem til i dag representerer Frankrike og Tyskland de to motpolene til en felles europeisk politikk.
På den ene siden, til tross for EU, har vi fortsatt en elitær sentralstat den dag i dag, som, for å manifestere sin makt over befolkningen – sannsynligvis med tanke på den franske revolusjonen i 1789 – gir økonomiske og sosiale innrømmelser som ikke kan finansiert på lang sikt og kan ikke støtte systemet.
På den annen side har vi et føderalt demokrati som viser sterke sentrifugale krefter på grunn av systemets iboende kompleksitet og forsettlig fremme av individuelle og spesielle interesser.
Helt fra starten er det store vanskeligheter med å kunne kommunisere med hverandre på en målrettet og nivåtilpasset måte. For å gjøre vondt verre bruker begge systemene nå samme terminologi, men forstår det ofte ikke som det samme og har ikke vært i stand til å formulere og bestemme en felles interesse frem til i dag.
Først når dette fransk-tyske spørsmålet er løst, kan det bli en føderal stat i Europa. (Jeg er nå overbevist om at dette problemet ikke lenger kan løses bilateralt, fordi det ikke finnes egnede og målbevisste politikere på noen av sidene.)
Europeisk realpolitikk
På den annen side så mange politikere, inkludert britene, denne åpne fransk-tyske saken som en mulighet til å delta i den økonomiske oppturen i Europa og senere i den økonomiske makten til EU, uten å risikere å bli overkjørt av en ev. sentralisert europeisk stat.
Kraften til fakta og institusjonenes tendens til ikke bare å ekspandere, men også til å posisjonere seg har skapt vår europeiske union de siste årene, som nå har over 500 millioner innbyggere og er en av de største økonomiske og markedsmaktene, men også i enestående i kompleksiteten og ambivalensen den har oppnådd.
De europeiske visjonærene hadde forsvunnet allerede på 1970-tallet og Realpolitiker Helmut Schmidt formulert treffende i 1980 – trolig etter nok et forsøk på å stabilisere EWG: «Alle som har syn bør gå til legen».
Og den dag i dag dominerer realpolitikken i EU, og drar seg fra ett sett med regler som tilsynelatende har blitt nødvendig til det neste – systemet, som har vokst over flere tiår, har politikken fullstendig under kontroll!
Den europeiske union har altså mutert seg til et rent «administrativt apparat» – og hvem elsker administrasjoner?!
Og til og med medlemmene av Europaparlamentet lar seg tvinge inn i denne tredemøllen, i stedet for – riktignok fra et tysk føderalt synspunkt – å formulere Europas store mål og felles interesser på passende nivå, for å implementere det føderale systemet i hele landet. EU, helt i Subsidiaritetens ånd å overføre oppgaver til de parlamentene som er ansvarlige for dem og å kreve kompetansen til det statlige monopolet på maktbruk.
Europaparlamentet, som nå er det eneste virkelig legitimerte organet, må endelig gi unionsborgerne den visjonen de så smertefullt har måttet gi opp de siste tiårene.
For uten visjonen om et fungerende, demokratisk, fredselskende og føderalt Europa, som lover alle unionsborgere både størst mulig frihet og velvære, vil vårt Europa igjen gå i oppløsning i nasjonale og regionale underenheter og dermed i beste fall kan fortsatt love de eldre unionsborgerne en fremtid - og dette helt med betydningen av Norbert Blüm: "pensjonene er trygge" eller fra Madame de Pompadour: "Après nous le déluge."
Det er nå Europas ungdom står for tur
For det første er det opp til Europas ungdom å lage sin egen politikk og ta vare på sin egen fremtid. Det er ikke lenger nok å la seg berolige av komforten til et Europa forent i mangfold og å spekulere i en mulig arv.
Nå er det endelig på tide å fjerne barrierene i unionsborgernes sinn og hjerter før de blir realitet igjen ved hver indre-europeiske grense.
Og selv en forbundsstat i Europa som skal opprettes så snart som mulig, vil i mellomtiden ha kommet til kort for den europeiske fremtiden.
Hvis unge mennesker ikke tar fremtiden i egne hender i dag, her og nå, vil det kanskje ikke engang være en europeisk union i morgen!
"Vi bør alle være bekymret for fremtiden fordi vi må tilbringe resten av livet der."
Charles F. Kettering, The New Digital Age: Reshaping the Future of People, Nations and Business (2013)
