Post bilde: Nyter kaffe | © Pixabay
Elevene i åttende klasse jeg passet på kom alle rundt hjørnet forrige fredag med et adventsdikt som jeg kjente igjen umiddelbart. Dette diktet, som har det enkle navnet "Advent", er skrevet av Loriot utgitt for første gang 7. desember 1969 og møtte i hvert fall sterk kritikk. I 1971 dukket diktet også opp som trykt tekst i «Loriots Kleine Prose».
Jeg lærte først om diktet på midten til slutten av 1970-tallet da søsteren min tok det med hjem fra skolen. I mellomtiden må alles tilnærming til dette diktet ha vært litt mer avslappet, for på den ene siden var det skolemateriell og på den andre siden syntes vi det var ganske morsomt. Så morsomt at vi fortalte det for foreldrene våre sammen i adventstiden. Om vi begge skjønte den eksplosive kraften i dette diktet den gangen er tvilsomt, men én ting er sikkert: det tok oss ikke lang tid før vi kunne resitere det fra hukommelsen.
Og det er nok på grunn av dette faktum at diktet fortsatt deles ut til studenter i dag. Det er imidlertid én forskjell: Hvis fremføringen av diktet ble gradert den gang, var det fordi du ikke bare kunne resitere det i sin helhet, men også gi det passende intonasjon - om mulig også tatt i betraktning kupletter og iambs .
I dag er det i følge tekstarket som er delt ut en 4 for første vers, en 3 for andre vers, en to for tredje vers og en 1 for fjerde vers. Elevene stoler ikke lenger på resten av diktet! Studentene jeg veiledet ønsket bare å få 4, jeg kunne oppmuntre dem til å få 3. Og man kunne til og med vurdere en 2.
Det som overrasket meg litt var at ingen av elevene syntes diktet var morsomt. Da jeg forklarte betydningen av diktet for dem og fremfor alt oversatte de vanskeligere ordene til enkelt tysk, syntes de diktet var ekkelt.
Nesten 40 år viser en enorm forskjell mellom studentgenerasjonene. Og slik var det fra lærerne som valgte dette diktet - trolig i anledning hundreårsdagen til Bernhard-Viktor von Bülow (Loriot) — sikkert velmente, men dessverre ikke vellykket.
Nå håper jeg at leserne mine får litt mer glede av diktet. I mellomtiden prøver jeg å ikke gå for mye i veien for min bedre halvdel når det kommer til hjemmesykepleie – noe som er helt ute av tiden!
advent
Natten er blå. De små stjernene blinker.
Små snøfnugg synker stille ned.
På Edeltännleins grønne topp
et lite hvitt hjørne samler seg.Og der, bryte gjennom vinduet
Et varmt lys fylte mørket.
På kne i skogmannsbua ved levende lys
skogvokteren på herrerommet.På denne vakre kvelden
hun drepte skogvokteren.
Han var hennes hjemmepleie
har vært veldig i veien i lang tid.Slik ble hun enig med seg selv:
Det må være på Nicklaus-kvelden.
Og da hjorten gikk til hvile,
den lille kaninen lukket øynene,Drepte dem - rett fra fronten
– mannen fremfor alt annet.
Vekket av smellet er det bare kaninen som snuser
to, tre, fire ganger snusen.Og fortsett å hvile søtt i mørket,
Imens glimter de små stjernene søtt.
Og i stua inne,
skogbrukerens blod renner derfra.Nå må skogvokteren skynde seg
å dele ektemannen rent.
Hun har ham raskt ned til beinet
sette av gårde etter Waidmanns skikk.Hun legger lem på lem med stor forsiktighet
– hva mannen har unngått så langt –
Beholder en del av fileten,
som et festlig stekestykke.Og pakker sammen på slutten - det går til fire -
restene i innpakningspapir.
Det ringer i det fjerne som sølvbjeller.
Du kan høre hunder bjeffe i landsbyen.Hvem er det i en så dyp natt?
fortsatt runder i snøen?
Knecht Ruprecht kommer med en gyllen slede
red opp på et rådyr!«Heh, gode kvinne, har du fortsatt ting?
bringe glede til fattige mennesker?»
Skogmesterens hus er dekket av dyp snø,
men hans kone er allerede klar:«De seks pakkene, hellige mann,
"Det er alt jeg kan gi!"
Sølvklokkene ringer lavt.
Knecht Ruprecht legger ut på reisen.Lyset brenner i skogvokterens hus.
Loriot, 7. desember 1969
En liten stjerne blinker: Det er advent.
