Featurefoto: Caspar David Friedrich, Moonrise at the Sea
Det første diktet er fra Charles Baudelaire, som med sin diktsamling «Les Fleurs du Mal“ fra årene 1857 til 1868 regnes som en viktig pioner innen litterær modernitet i Europa. Samlingen inneholder godt 150 dikt i seks kategorier, og jeg liker spesielt Spleen (LXXX), hovedsakelig fordi melankolien som litteraturen gjerne kaller melankoli, veldig lett kan legge seg over alt og alle i disse dager.
Spleen
Quand le ciel bas et høyt pèse comme un couvercle
Charles Baudelaire, Les Fleurs du Mal
Sur l'esprit savnet en proie aux longs ennuis,
Et que de l'horizon embrassant tout le cercle
II nous vers un jour noir plus triste que les nuits;
Når landet endrer seg i en fuktig atmosfære,
Où l'Espérance, comme une chauve-souris,
S'en va battant les murs de son aile timid
Et se cognant la tête à des plafonds pourris;
Quand la pluie étalant ses enorme tog
D'une vaste fengsel imite les barreaux,
Et qu'un folk muet d'infâmes araignées
Vient tendre ses filet au fond de nos cerveaux,
Des cloches tout à coup sauten avec furie
Et lance vers le ciel un affreux hurlement,
Ainsi que des esprits errants et sans patrie
Qui se mettent à geindre opiniâtrement.
– Et de lange korbillarder, sans tambours ni musique,
Defilent lentement dans mon âme; l'Espoir,
Vaincu, pleure, et l'Angoisse atroce, despotique,
Sur mon crâne tilbøyelig plante son drapeau noir.
Et annet dikt som også fanger stemningen i vår nåværende situasjon godt er av Paul Marie Verlaine og er en del av diktsamlingen hans «Poèmes saturniens» fra 1866, som omfatter totalt 37 dikt fordelt på fem kategorier.
Det som følger i 1944 fikk spesiell betydning for motstandsbevegelsen.
Chanson d'automne
Les sanglots lengter
av fiolinen
De l'automne
Velsignet man coeur
D'une langueur
Monotone.Alle kvelende
Et bleme, quand
sun l'heure,
Jeg husker
Des jours anciens
Et je pleure;Et je m'en vais
Paul-Marie Verlaine, Poèmes saturniens (1866)
I den dårlige vinden
Qui m'emporte
Deca, dela
Pareil a la
Feuille morte.
Hvis du også liker disse to diktene, så kan jeg anbefale diktsamlingene til begge dikterne.
Det gjorde jeg nesten Stephane Mallarme glemt, møtene kalt "Mardis" osv Paul Valéry og Rainer Maria Rilke sterkt påvirket, og jeg husket det godt gjennom følgende dikt.
Tristhet d'été
Le soleil, sur le sable, ô lutteuse endormie,
En l'or de tes cheveux chauffe un bain langoureux
Et, forbruker l'encens sur ta joue ennemie,
Mêle har gleden av å drikke.De ce blanc flamboiement l'uforgjengelig accalmie
T'a fait dire, attristée, ô mes baisers peureux
«Nous ne serons jamais une seule momie
Sous l'antique desert et les palmiers heureux!»Mais la chevelure est une riviere tiède,
Où noyer sans frissons l'âme qui nous obsède
Et trouver ce néant que tu ne connais pas.Je goûterai le fard pleuré par tes paupières,
Stephane Mallarme
Pour voir s'il sait donner au coeur que tu frappas
L'insensibilité de l'azur et des pierres.